(Måtte berre stjele ei veldig bra forteljing frå Ingrid sin blog, etter tips frå Kay Amund.)
"Tre eldre damer pleide å treffes hver torsdag for å lese i Bibelen sammen. En torsdag var de kommet til Malaki i det gamle testamentet.
” Han skal sitte og smelte og rense sølvet” leste en av damene høyt fra Malaki 3,3
På vei hjem fra Bibeltreffet ble dette bibelverset sittende igjen hos en av damene.
”Hvorfor står det at Gud er som sølvsmed som sitter ned mens han arbeider med å rense oss?” grublet hun på.
Hun klarte ikke å slutte å gruble på dette, så da hun kom hjem fant hun fram til en sølvsmed i telefonkatalogen, ringte til ham og spurte om hun komme innom på studiebesøk en dag. Sølvsmeden ble en smule overrasket, men sa at hun var hjertelig velkommen til å stikke innom.
Som sagt, så gjort, noen dager senere gikk den lille damen ned til sølvsmeden.
”Si meg, kan du fortelle noe om hvordan du arbeider med sølvet?”
Det gjorde smeden gjerne, og han fortalte grundig hvordan hele prosessen gikk for seg.
”Men si meg”, sa hun da han hadde avsluttet beskrivelsen sin, ”stemmer det at du sitter ned mens renselsesprosessen foregår?”
”Å ja!” svarte smeden. ”Jeg må sitte med blikket festet på smelteovenen. Hvis prosessen fortsetter bare littegrann lenger enn nødvendig, blir sølvet skadet.”
Den lille damen ble helt varm i hjertet da hun hørte smedens ord. Tenk at Gud gjør det samme med oss! Han holder blikket festet på oss mens vi går igjennom en prøvelse, slik at vi ikke prøves mer enn vi klarer.
Hun takket for at hun hadde fått komme på besøk, og for at smeden hadde tatt seg tid til å fortelle så mye om arbeidet sitt for henne.
Men akkuart idet hun skulle til å forlate smia, ropte smeden etter henne.
”Forresten, det var noe jeg glemte å fortelle. Jeg vet at renselseprosessen er ferdig når jeg ser mitt eget speilbilde i sølvet.”
